Vanning er kunstig vanntilførsel til avlinger, brukt der nedbøren er for liten, for upålitelig eller feiltidsbestemt. Det er det som muliggjør jordbruk i Nildalen, Punjab, Central Valley i California og de tørre slettene i Nord-Kina.

Metodene spenner fra de eldgamle til de presise. Flomvanning sprer vann over et jorde og lar det trekke inn. Furevanning sender det ned grøfter mellom rader. Sprinkleranlegg imiterer regn, og dryppledninger leverer vann direkte til rotsonen, dråpe for dråpe. Sentrumsdreiesystemer ruller over store jorder i en langsom sirkel. Hver har forskjellig kostnad, effektivitet og tilpasning.

De store spørsmålene

• Kilde: elver, reservoarer, akviferer eller resirkulert vann
• Levering: tyngdekraft, pumper eller trykkrør
• Planlegging: når og hvor mye, basert på jord og avlingsstadium
• Drenering: hvor overflødig salt går, og om det samler seg opp

Grunnvannsnivået faller i mange av verdens mest produktive regioner. Nå går det mot dryppmåling, jordfuktighetssensorer og underskuddsvanning, som gir akkurat nok vann til å nå avkastningsmålene uten sløsing.