Blod må koagulere for å stoppe blødning, men klumper som dannes der de ikke trengs, kan drepe. Antikoagulantia bremser koagulasjonsprosessen og reduserer risikoen for hjerneslag, dyp venetrombose og lungeemboli. Disse legemidlene løser ikke opp eksisterende klumper. De forhindrer at nye dannes og hindrer eksisterende i å vokse.

Det klassiske middelet er warfarin, en vitamin K-antagonist som har vært i bruk siden 1950-tallet. Det krever regelmessige blodprøver for å sjekke INR, et mål på koagulasjonstid, fordi doseringsvinduet er smalt. Mat og andre legemidler interagerer med det hele tiden. Nyere direkte orale antikoagulantia som apixaban og rivaroksaban virker raskere, krever mindre overvåking og har i stor grad erstattet warfarin for mange indikasjoner, selv om warfarin fortsatt har terreng for mekaniske hjerteklaffer.

Viktige punkter for alle som bruker disse medisinene:

• Blødningsrisiko.
• Reverseringsmidler.
• Interaksjoner.
• Overvåking.

Heparin, gitt ved injeksjon, virker raskere og brukes på sykehus i akutte situasjoner.