Flat design fjerner dybde, skygge og tekstur. Knapper er enkle rektangler. Ikoner er heldekkende former. Fargene er dristige. Stilen dukket opp tidlig på 2010-tallet og ble vanlig med Microsofts Metro-grensesnitt og Apples redesign av iOS 7 i 2013. Det var en reaksjon på den kraftige skeuomorfismen som kom forut for den, der digitale objekter etterlignet lær, tre og glass. Flat design sa: dette er en skjerm. Slutt å late som om det ikke var slik.

Stilen har fordeler. Den laster raskere, skalerer rent og ser moderne ut. Den skaper også problemer. Uten skygger eller dybdesignaler kan det være vanskelig å si hva som er klikkbart. Tidlige flate grensesnitt forvirret brukere som ikke kunne skille knapper fra etiketter. Designere svarte med flat 2.0, noen ganger kalt nesten flat design, som legger til subtile skygger, gradienter og bevegelse for å gjenopprette klarhet uten å gå tilbake til full skeuomorfisme. Googles Material Design, introdusert i 2014, er et velkjent eksempel.

Vanlige trekk

• Ingen gradienter, skygger eller skråkanter.
• Enkle geometriske former.
• Sterke, mettede farger.
• Ren sans-serif typografi.

Flat design er ikke bare et utseende. Det gjenspeiler et skifte i hvordan folk forstod digitale grensesnitt. Skjermen er ikke et skrivebord. Den er sitt eget medium.