Designtenkning tar metodene designere bruker for å lage ting og anvender dem på problemer som tradisjonelt ikke er designproblemer. Stanfords d.school og konsulentselskapet IDEO populariserte tilnærmingen på 2000-tallet. Den er menneskesentrert: start med menneskene som er berørt av problemet, ikke med teknologien eller forretningsmodellen. Prosessen beskrives vanligvis i fem stadier: empati, definering, idéutvikling, prototype og testing. Stadiene er ikke lineære. Teamene går tilbake og gjentar etter hvert som de lærer.

Metoden har spredt seg mye. Sykehus bruker den til å redesigne pasientopptak. Skoler bruker den til å revurdere pensum. Myndigheter bruker den til å forbedre offentlige tjenester. Appellen er enkel. Den gir team en struktur for å utforske tvetydige problemer uten å hoppe til løsninger. Men den har kritikere. Noen hevder at designtenkning har blitt et moteord, et verkstedformat som produserer klistrelapper og entusiasme uten varig endring. Kritikken har berettigelse når prosessen stopper ved idéutvikling og aldri når implementering.

Kjernetrinn

• Empati: forstå brukerne og deres behov.
• Definer: formuler problemet tydelig.
• Ideér: Generer mange mulige løsninger.
• Prototype og test: bygg og lær raskt.

Designtenkning fungerer best når den kombineres med handlingskraft. Et verksted som avsluttes uten budsjett og mandat endrer ingenting.