En dokumentar presenterer virkelige hendelser, personer eller problemstillinger. Den er sakprosa, men den er ikke objektiv. Filmskaperen velger hva som skal vises, hva som skal utelates og hvordan den skal rammes inn. Enhver dokumentar har et synspunkt, selv om den hevder å være nøytral. Formen er like konstruert som fiksjon, men den er bygget opp av ekte materiale. Det er denne spenningen som gjør dokumentarer kraftfulle og kontroversielle.

Dokumentarer finnes i mange stiler. Observasjonsdokumentarer, som Frederick Wisemans filmer, vises uten fortellerstemme eller intervjuer. Forklaringsdokumentarer, som naturfilmer, bruker fortellerstemme for å forklare. Deltakende dokumentarer, som Michael Moores filmer, setter filmskaperen i historien. Refleksive dokumentarer undersøker selve filmskapingsprosessen. Performative dokumentarer bruker personlig erfaring og følelser. Hver stil har sine egne konvensjoner og sine egne sannhetspåstander.

Dokumentarer kan informere, overtale, underholde og provosere. De kan avsløre urettferdighet, feire prestasjoner og utforske den menneskelige tilstanden. De kan filmes over flere år, som Hoop Dreams, eller på én dag. De kan lages med en smarttelefon eller et fullt crew. Formen er fleksibel og i utvikling. De beste dokumentarene registrerer ikke bare virkeligheten. De tolker den.