Klippet er den mest grunnleggende overgangen i film. Ett opptak slutter, og et annet begynner. Det er brått og umiddelbart. Det er ingen fade, ingen dissolve, ingen wipe. Bildet endres bare. Klippet er så vanlig at publikum knapt legger merke til det. Men det er grunnlaget for filmspråket. Uten klippingen ville kino vært begrenset til enkeltstående kontinuerlige opptak.

Klippet fungerer fordi den menneskelige hjernen fyller inn hullene. Hvis en karakter ser på en dør i ett opptak og det neste opptaket viser døren, forstår publikum at karakteren ser på døren. Det er Kuleshov-effekten. Betydningen skapes av sammenstillingen, ikke av de individuelle opptakene. Klippet er et verktøy for å konstruere mening.

Kutt finnes i flere typer. Et hardt klipp er standard, umiddelbar overgang. Et jump cut bryter kontinuiteten ved å klippe mellom to lignende bilder, noe som skaper en desorienterende effekt. Et match cut forbinder to bilder gjennom en visuell eller tematisk likhet, som bein-til-romskip-klippet i 2001: A Space Odyssey. Et cutaway klipper til et relatert, men separat bilde, og returnerer deretter. Hver type har sin egen effekt.

Klippingen er ikke bare en teknisk operasjon. Det er et kreativt valg. Timingen, rytmen og plasseringen av klippene bestemmer tempoet og følelsen i en film. En klipper tjener til livets opphold ved å vite når man skal klippe og når man skal vente.