I genteknologi er en vektor en bærer som leverer genetisk materiale inn i en vertscelle. Det er kjøretøyet som transporterer et gen inn i en celle hvor det kan replikeres eller uttrykkes. De vanligste vektorene er plasmider, men virus, kosmider og kunstige kromosomer brukes også. Valget avhenger av størrelsen på genet, vertscellen og formålet.

Vektorer har flere krav. De må kunne replikere seg i vertscellen. De må ha en selekterbar markør, vanligvis et antibiotikaresistensgen, slik at celler som tok opp vektoren kan identifiseres. De må ha et kloningssted der genet av interesse kan settes inn. De må kunne levere genet til riktig rom i cellen. For uttrykk trenger de en promotor og andre regulatoriske elementer.

Virale vektorer brukes til genterapi. Lentivirus integrerer sin genetiske nyttelast i vertsgenomet, noe som gir langvarig uttrykk. Adenovirus integrerer ikke, så uttrykket er midlertidig, men tryggere. Adeno-assosierte virus er små, ikke-patogene og i stand til langvarig uttrykk i ikke-delende celler. Hver av dem har fordeler og risikoer.

Ordet vektor har en annen betydning innen smittsom sykdom. En vektor er en organisme, som en mygg eller flått, som overfører et patogen fra en vert til en annen. De to betydningene er beslektet: begge er bærere. Kontekst avgjør hvilken som menes.