Hipparchus rangerte stjerner etter lysstyrke for over to tusen år siden, og delte dem inn i seks klasser. De lyseste kalte han første magnitude. De svakeste han kunne se var sjette magnitude. Dette gamle systemet har bestått, selv om det har blitt raffinert og utvidet langt utover det det blotte øye kan oppfatte.

Skalaen er logaritmisk og går bakover. Et mindre tall betyr et lysere objekt. Hvert trinn med én magnitude tilsvarer et lysstyrkeforhold på omtrent 2,512, så en stjerne med første magnitude er omtrent 100 ganger lysere enn en stjerne med sjette magnitude. Sirius, den lyseste nattstjernen, har en magnitude på -1,46. Solen brenner ved -26,7. De svakeste objektene Hubble har avbildet når en magnitude på 30 eller svakere.

Astronomer skiller mellom tilsynelatende magnitude og absolutt magnitude. Den tilsynelatende magnituden er hvor sterkt et objekt ser ut fra jorden, noe som avhenger av både dets sanne lysstyrke og avstanden. Absolutt magnitude er hvor sterkt det ville se ut fra en standardavstand på 10 parsek. Sammenligning av de to avslører avstand, og det er derfor magnitude er mer enn et katalognummer.