I mesteparten av menneskets historie kjente vi bare til ett planetsystem: vårt eget. Det endret seg i 1995, da Michel Mayor og Didier Queloz annonserte oppdagelsen av en planet som gikk i bane rundt en sollignende stjerne. Den ble kalt 51 Pegasi b, og det var en gasskjempe som gikk i bane rundt stjernen sin på bare fire dager. Oppdagelsen vant Nobelprisen i 2019.

Siden den gang har astronomer bekreftet over 5000 eksoplaneter. De finnes i et forvirrende utvalg. Varme jupitere går i bane så tett inntil stjernene sine. Superjordarter er større enn jorden, men mindre enn Neptun. Mini-Neptuner har tykke atmosfærer og steinete kjerner. Noen planeter går i bane rundt to stjerner. Noen går i bane rundt døde stjerner. Noen er frittflytende, uten noen stjerne i det hele tatt.

Søket bruker flere metoder. Transittmetoden ser etter fall i stjernelyset når en planet krysser foran stjernen sin. Radialhastighetsmetoden måler stjernens vingling forårsaket av en planet i bane. Direkte avbildning kan fange lyset fra en ung, stor planet langt fra stjernen sin.

Målet er ikke bare å finne planeter. Det er å finne beboelige planeter. James Webb-romteleskopet analyserer allerede eksoplanetatmosfærer for tegn på vann, metan og karbondioksid. Søket etter liv har begynt.