Astronomer kan ikke strekke et målebånd til stjernene. De bygger en stige i stedet. Den kosmiske avstandsstigen er en serie metoder, hver kalibrert av den under den. Ingen enkelt teknikk fungerer på tvers av alle avstander. Sammen når de fra månen til kanten av det observerbare universet.

Det første trinnet er parallakse. Jordens bane endrer vårt syn på nærliggende stjerner, og dette skiftet gir avstanden deres. Parallakse utgjør omtrent 10 000 lysår. Det neste trinnet bruker cepheidevariabler og RR Lyrae-stjerner, hvis perioder avslører sin sanne lysstyrke. Det tredje trinnet bruker type Ia-supernovaer, som er lyse nok til å sees over milliarder av lysår.

Hvert trinn avhenger av trinnet under. Hvis kalibreringen er feil, er alt over også feil. Det er derfor astronomer krangler om Hubble-konstanten. Ulike metoder gir litt forskjellige svar, og avviket, kalt Hubble-spenningen, kan peke mot ny fysikk.

Stigen er ikke en perfekt metafor. Den er mer som en kjede av antagelser, hver testet og testet på nytt. Når ett ledd ryker, blir hele kjeden mistenkelig.