Parametrisk design bruker algoritmer for å generere geometri basert på definerte parametere. I stedet for å tegne en form, skriver designeren regler: høyden på et tårn er knyttet til antall etasjer, kurven på et tak styres av en matematisk ligning, mønsteret på en fasade reagerer på solvinkler. Endre en parameter, og geometrien oppdateres.

Tilnærmingen er vanlig i komplekse prosjekter der mange variabler samhandler. Et stadiontak kan være formet av strukturelle belastninger, siktlinjer og vindmønstre. En fasade kan ha tusenvis av paneler, som hver har ulik størrelse for å kontrollere dagslyset. Å skrive disse reglene for hånd er upraktisk. Parametriske verktøy automatiserer prosessen.

Populær programvare inkluderer Grasshopper, som fungerer med Rhino, og Dynamo, som fungerer med Revit. Disse verktøyene lar designere bygge visuelle skript, som kobler sammen noder for å definere relasjoner. Resultatet kan være vakkert, men det kan også være vilkårlig. En parametrisk design er bare så god som parameterne som er valgt.

Kritikere hevder at parametrisk design noen ganger prioriterer form fremfor funksjon. Når det brukes godt, løser det problemer som ellers ville vært vanskelige å løse. Når det brukes dårlig, produserer det former som er dyre å bygge og vanskelige å rettferdiggjøre.