Utenfor kontinentalskråningene flater havbunnen ut i store, sedimentdekkede områder som kan strekke seg hundrevis av kilometer. Disse dypvannsslettene ligger vanligvis mellom 3000 og 6000 meter dype og er blant de flateste områdene på jorden.

Fine partikler av leire, silt og rester av overflateplankton legger seg sakte gjennom vannsøylen og akkumuleres over millioner av år. Turbiditetsstrømmer raser av og til nedover skråningene og sprer nye lag over sletten, men den generelle topografien forblir bemerkelsesverdig jevn. Få store dyr lever her; samfunnet består hovedsakelig av sparsomme virvelløse dyr og mikrober tilpasset kalde, høytrykks- og matfattige forhold.

Kartleggingen av disse slettene har blitt forbedret med multistrålesonar og autonome kjøretøy. Sedimentene arkiverer klimahistorien, og slettene i seg selv påvirker dyp sirkulasjonsmønstre. Til tross for sin avsidesliggende beliggenhet er de i økende grad påvirket av interesse for dyphavsgruvedrift og den langsomme nedgangen av menneskelig avfall.

• Flat, sedimentdekket dyphavsbunn
• Vanligvis 3000–6000 m dyp
• Dannet av langsom partikkelavsetning og sporadiske turbiditetsstrømmer
• Hjem til sparsomt, spesialisert liv