Banker kan ikke ta imot en kunde uten å vite hvem de er. KYC (Know Your Customer) er et sett med regler og prosedyrer som krever at finansinstitusjoner bekrefter identiteter, forstår arten av en kundes virksomhet og vurderer risikoen for hvitvasking av penger eller terrorfinansiering. Det er en juridisk forpliktelse, ikke en høflighet.

Prosessen har flere trinn. Kundeidentifikasjon samler inn offentlig utstedt ID, bevis på adresse og et skatteidentifikasjonsnummer. Kundeundersøkelser vurderer kundens risikoprofil basert på yrke, finansieringskilde og forventede transaksjonsmønstre. Forbedret undersøkelse gjelder for kunder med høy risiko, for eksempel politisk eksponerte personer eller bedrifter i kontantintensive bransjer. Kontinuerlig overvåking sporer transaksjoner mot forventet mønster og flagger alt uvanlig.

KYC er dyrt. Banker bruker milliarder på identitetsverifiseringssystemer, analytikere og compliance-personell. Det frustrerer også kunder, som må fremlegge dokumenter og svare på spørsmål. Men alternativet er verre. Banker som mislykkes med KYC risikerer bøter, tap av lisenser og omdømmeskade. I 2012 betalte HSBC 1,9 milliarder dollar for KYC-feil som tillot narkotikakarteller å hvitvaske penger gjennom kontoene sine.

Reglene varierer fra land til land, men følger standarder fastsatt av Financial Action Task Force. USA implementerer dem gjennom USA PATRIOT Act og FinCEN-forskriftene. EU har sine egne direktiver mot hvitvasking av penger. Banker som krysser grenser må overholde alle disse.