Før stål og armert betong var buen den mest elegante måten å spenne over en åpning på. Stable steiner i en buet linje, og noe bemerkelsesverdig skjer: hver blokk skyver mot sin nabo, og hele enheten bærer lasten over seg ned til bakken. Romerne brukte dette trikset til å bygge akvedukter, broer og Colosseum. To tusen år senere har prinsippet ikke endret seg.

Buen fungerer på grunn av kompresjon. Stein og murstein er sterke i kompresjon, men svake i spenning, så en buet form som holder alt presset sammen passer naturlig. En sentreringsramme av tre holder delene på plass under konstruksjonen; når sluttsteinen – den siste blokken på toppen – er satt, står buen av seg selv.

Variasjonene florerer. En halvsirkelformet romersk bue er stabil, men trenger høyde. En flatere segmentbue sparer plass. En spiss gotisk bue retter skyvekraften nedover, noe som gir høyere, tynnere vegger og større vinduer. Moderne buer i stål og betong kan spenne over langt større avstander enn murverk noen gang kunne.

Se på en hvilken som helst gammel døråpning eller bro, og du ser en strukturell idé som nekter å gå av moten.