Etter at en organisme har lært å reagere på en betinget stimulus, må den fortsatt lære når den ikke skal reagere. Diskriminering er denne raffinementen. Hunden sikler til en tone med én tonehøyde, men ikke til en litt høyere eller lavere tone. Forskjellen trenes ved å forsterke én stimulus og holde tilbake forsterkning fra den andre.

I operante settinger gjelder det samme prinsippet. En due hakker på en tast som lyser grønt for å finne mat og ignorerer den røde tasten. Prosessen skjerper persepsjonen og sparer energi. Uten diskriminering ville alle lignende signal utløse den samme responsen, noe som ville føre til sløsende eller farlig atferd.

Stimulusgeneralisering er den motsatte tendensen: å reagere på stimuli som ligner originalen. Diskrimineringstrening presser organismen til å trekke finere grenser. Jo brattere generaliseringsgradienten er, desto skarpere er diskrimineringen.

• Lært evne til å skille mellom lignende stimuli
• Oppnådd ved differensiell forsterkning
• Motsetningen til stimulusgeneralisering
• Målt ved helningen til generaliseringsgradienten

I hverdagen dukker ferdigheten opp når et barn lærer at bare visse voksne kan bli kontaktet for å få hjelp, eller når en sjåfør stopper ved rødt lys, men ikke ved butikkskilt i lignende farger.