To scener skjer samtidig. En bombe tikker i ett rom. En detektiv løper nedover en gang i et annet. Filmen klipper frem og tilbake mellom dem. Det er kryssklipping, også kalt parallell redigering. Det veksler mellom to eller flere scener som skjer samtidig. Det skaper spenning, trekker forbindelser og bygger momentum. Det er en av de eldste og mest effektive redigeringsteknikkene.

Kryssklipping ble pionert av DW Griffith tidlig på 1900-tallet. I The Birth of a Nation klippet han mellom en familie fanget i en hytte og Ku Klux Klan som rir dem til unnsetning. Teknikken har blitt brukt siden den gang. I The Silence of the Lambs bygger kryssklipping mellom Clarice og Buffalo Bill uutholdelig spenning. I Inception skaper kryssklipping mellom flere drømmenivåer et komplekst, lagdelt klimaks. I The Godfather skaper kryssklipping mellom en dåp og en rekke mord en av de mest berømte sekvensene i filmhistorien.

Kryssklipping handler ikke bare om samtidighet. Det handler om mening. Sammenstillingen av to scener kan skape en sammenligning, en kontrast eller en ironi. En scene med rikdom kan klippes opp mot en scene med fattigdom. En scene med vold kan klippes opp mot en scene med fred. Redigeringen skaper et forhold som ingen av scenene har alene.