I 1972 kombinerte Paul Berg og kollegene hans ved Stanford DNA fra et apevirus med DNA fra en bakterie. Det var det første rekombinante DNA-molekylet. Denne bragden startet genteknologiens æra. I 1973 satte Stanley Cohen og Herbert Boyer inn et rekombinant plasmid i E. coli og viste at det replikerte seg. Molekylærbiologiens verktøy var på plass.

Rekombinant DNA dannes ved å sammenføye DNA fra forskjellige kilder. Restriksjonsenzymer kutter DNA-et i spesifikke sekvenser. Ligase sammenføyer fragmentene. Det resulterende molekylet kan settes inn i en vertscelle, hvor det replikerer og uttrykker genene det bærer. Teknikken er grunnlaget for genkloning, proteinproduksjon og genterapi.

Rekombinant DNA har forvandlet medisin og landbruk. Humant insulin, produsert av rekombinante bakterier, erstattet insulin utvunnet fra bukspyttkjertelen til gris og ku. Veksthormon, koagulasjonsfaktorer og vaksiner produseres på samme måte. Genmodifiserte avlinger bærer rekombinante gener for skadedyrresistens og herbicidtoleranse. Genterapier leverer rekombinant DNA eller RNA for å korrigere genetiske defekter.

Teknologien vakte bekymring fra starten av. Asilomar-konferansen i 1975 etablerte retningslinjer for sikker håndtering av rekombinante organismer. Disse retningslinjene utviklet seg til biosikkerhetsforskriftene som styrer laboratorier i dag. Vitenskapen utviklet seg fordi sikkerhetsspørsmålene ble tatt på alvor.