Når en stjerne som solen dør, går den ikke stille forbi. Den svulmer opp til en rød kjempe, kaster sine ytre lag ut i rommet og etterlater seg en liten, flammende kjerne. Denne kjernen er en hvit dverg. Den er omtrent på størrelse med jorden, med massen til solen. En teskje av materialet ville veie flere tonn på jorden.

Hvite dverger smelter ikke lenger noe sammen. De skinner fordi de er varme, og de kjøles sakte ned. En hvit dverg med en overflatetemperatur på 100 000 Kelvin kan bruke milliarder av år på å falme til en kald, mørk aske. Ingen har hatt tid til å kjøles ned helt, så hver eneste hvite dverg som noen gang er dannet gløder fortsatt.

Fysikken inni en hvit dverg er merkelig. Elektroner er pakket så tett at kvantetrykk, ikke varme, holder stjernen opp mot tyngdekraften. Dette trykket har en grense. Hvis en hvit dverg akkumulerer for mye masse fra en ledsagerstjerne, kan den overskride Chandrasekhar-grensen på omtrent 1,4 solmasser og eksplodere som en type Ia-supernova.

Hvite dverger er vanlige. Den nærmeste er Sirius B, omtrent 8,6 lysår unna. Astronomer studerer dem for å forstå historien om stjernedannelse og fremtiden til vår egen sol, som vil bli en om omtrent 5 milliarder år.