Materie faller sjelden rett ned i et svart hull. Det går i spiraler. Når gass og støv nærmer seg et massivt objekt, flater bevaring av vinkelmomentum dem ut til en roterende skive. Friksjon mellom partiklene varmer opp skiven til millioner av grader, og den gløder – noen ganger sterkere enn hele galaksen rundt den.

Akkresjonsskiver dannes rundt sorte hull, nøytronstjerner, hvite dverger og unge protostjerner. Fysikken varierer etter skala. Rundt et sort hull med stjernemasse sender skiven ut røntgenstråler. Rundt en protostjerne sender den ut infrarøde bølger og radiobølger før planeter kondenserer ut av den. Den samme grunnleggende mekanismen fungerer i begge tilfeller: tyngdekraften trekker materie innover, og skiven stråler ut energien som ikke kan svelges.

Astronomer studerer akkresjonsskiver fordi de avslører massen og spinnet til det sentrale objektet. Den indre kanten av skiven rundt et svart hull ligger i den innerste stabile sirkulære banen, en grense satt av generell relativitetsteori. Måling av røntgenstrålene fra det området tester Einsteins ligninger i den sterkeste tyngdekraften som er tilgjengelig.