Sjøvann som siver inn i den porøse fjellveggen i midthavsrygger varmes opp av underliggende magma og stiger opp igjen, og dukker opp på havbunnen som hydrotermiske kilder. Den utgående væsken kan overstige 400 °C og er fylt med oppløste metaller og reduserte kjemiske forbindelser.

Når den varme væsken blandes med kaldt sjøvann i omgivelsene, utfelles mineraler, og det dannes skorsteiner og hauger. Den kjemiske energien i væsken støtter tette mikrobielle samfunn som danner grunnlaget for unike næringsnett som støtter rørormer, muslinger, reker og andre spesialiserte dyr. Ventilasjonsåpninger forekommer i alle hav og i en rekke tektoniske omgivelser, fra raskt spredende rygger til bakbuebassenger.

Oppdagelsen av ventilasjonsåpninger i 1977 endret biologiens forståelse av energikildene som kan opprettholde komplekse økosystemer. Ventilasjonsåpninger bidrar også til havets kjemiske budsjett og har blitt foreslått som mulige steder for livets opprinnelse. De er flyktige; individuelle ventilasjonsfelt kan vare bare i flere tiår til århundrer før varmekilden beveger seg videre.

Å utforske et nytt ventilasjonsfelt er fortsatt blant de mest spennende øyeblikkene innen dyphavsforskning.