Designtenkning er en menneskesentrert tilnærming til å løse problemer. Det starter med empati for menneskene som skal bruke løsningen. Den beveger seg gjennom definerte stadier: empati, definering, idéutvikling, prototype og testing. Prosessen er iterativ. Prototyper avslører hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Teamet går tilbake til tidligere stadier etter hvert som de lærer. Målet er ikke en perfekt løsning på første forsøk. Det er en løsning som passer til reelle behov, oppdaget gjennom eksperimentering.

Tilnærmingen kom fra IDEO og Stanford d.school. Den spredte seg utover produktdesign til næringsliv, utdanning, helsevesen og offentlig sektor. Appellen er strukturen. Den gir team et felles språk for å takle tvetydige problemer. Den oppmuntrer til divergent tenkning før konvergent tenkning. Generer mange alternativer før du velger ett. Den verdsetter også prototyping. En grov prototype på én dag lærer mer enn en måned med debatt. Designtenkning har kritikere. Noen sier at den overforenkler komplekse problemer. Andre sier at det bare er god designpraksis med et nytt navn. Begge kritikkene har fortjeneste. Prosessen er ikke magi. Den fungerer når teamet har ferdighetene til å utføre og autoriteten til å handle ut fra det de lærer. Den mislykkes når den blir en avkrysningsboksøvelse. Metoden er bare så god som menneskene som bruker den.

Faser av designtenkning

• Vis empati – forstå brukerens opplevelse
• Definer – formuler problemet tydelig
• Ideér – generer mange mulige løsninger
• Prototype – bygg grove versjoner for testing
• Test – lær av virkelige brukere og iterer

Designtenkning er en prosess, ikke en destinasjon. Læringen skjer i loopen.