Bildefrekvens er antall bilder som tas opp eller vises per sekund. Det måles i bilder per sekund, eller fps. Standarden for lydfilm er 24 fps. Fjernsyn bruker 25 fps i Europa og 30 fps i USA. Noen filmskapere bruker høyere hastigheter, som 48 fps eller 120 fps, for jevnere bevegelse. Andre bruker lavere hastigheter, som 12 fps, for et rykkete, animert utseende. Bildefrekvensen påvirker hvordan bevegelse oppfattes.

Valget av bildefrekvens er en kreativ og teknisk avgjørelse. 24 fps er standarden for kino fordi det ser filmatisk ut. Den har en svak bevegelsesuskarphet som føles naturlig. 30 fps ser mer ut som TV eller video. 60 fps ser hypervirkelig ut, nesten som et videospill. 120 fps brukes til slowmotion-effekter. Høye bildefrekvenser kan få actionscener til å se jevnere ut, men de kan også få kulisser og kostymer til å se kunstige ut. Peter Jackson filmet Hobbiten med 48 fps, og responsen var blandet. Noen seere elsket klarheten. Andre syntes den var distraherende.

Bildefrekvensen påvirker også filmens hastighet. Hvis du filmer med 24 fps og projiserer med 48 fps, virker handlingen sakte. Hvis du filmer med 48 fps og projiserer med 24 fps, virker handlingen rask. Slik skapes sakte film og hurtig film. Bildefrekvensen er et verktøy for å manipulere tid.

Bildefrekvensen er ikke bare en teknisk setting. Den er en del av filmens visuelle språk. Den former hvordan publikum opplever bevegelse, tid og virkelighet.