En okkultasjon skjer når et himmellegeme passerer foran et annet og skjuler det for syne. Ordet kommer fra det latinske ordet occultare, som betyr å skjule. Det har samme geometri som en solformørkelse, men begrepet er vanligvis reservert for hendelser som involverer stjerner, asteroider eller planeter i stedet for solen.

Okkultasjoner er vitenskapelig nyttige. Når en asteroide passerer foran en stjerne, kan astronomer ta tiden på stjernens forsvinning fra flere steder. Varigheten av forsvinningen avslører asteroidens størrelse og form. Hvis asteroiden har en måne, kan månen også skjule stjernen og dermed avsløre dens eksistens. Dette er hvor mange små objekter som har blitt målt.

Planetariske okkultasjoner er også verdifulle. Når Pluto skjuler en stjerne, avslører måten stjernelyset dimmes og lysnes strukturen i Plutos atmosfære. Når et ringsystem skjuler en stjerne, viser dimmemønsteret ringenes tetthet og mellomrom. Voyager brukte denne teknikken ved Neptun og Uranus.

Den mest berømte okkultasjonen i historien ble ikke kalt en slik på den tiden. Solformørkelsen i 1919, da månen okkulterte solen, tillot Arthur Eddington å måle avbøyningen av stjernelyset fra solens tyngdekraft, noe som bekreftet den generelle relativitetsteorien.