Skalerbarhet er en blokkjedes evne til å håndtere flere transaksjoner etter hvert som etterspørselen øker. Bitcoin behandler omtrent 7 transaksjoner per sekund. Ethereum håndterer rundt 15. Visa behandler titusenvis. Dette gapet er skalerbarhetsproblemet. Når en kjede blir travel, øker gebyrene og brukerne venter. Hvis kjeden ikke kan skaleres, kan den ikke tjene som et betalingsnettverk for verden. Den blir et oppgjørslag for de velstående.

Løsninger faller inn i to kategorier. Skalering på lag 1 endrer basisprotokollen: større blokker, sharding eller raskere konsensus. Skalering på lag 2 bygger oppå: rollups, sidekjeder og tilstandskanaler. Hver tilnærming har avveininger. Større blokker øker gjennomstrømningen, men gjør det vanskeligere å kjøre en node, noe som skader desentraliseringen. Sharding deler kjeden i deler, noe som gir kompleksitet og nye sikkerhetsforutsetninger. Rollups flytter kjøring utenfor kjeden og legger seg på kjeden, noe som bevarer basislagets sikkerhet, men krever broer. Skalerbarhetstrilemmaet sier at du kan optimalisere for to av tre: skalerbarhet, sikkerhet og desentralisering. Hvert designvalg velger et hjørne.

Skalerbarhetsmetoder

• Større blokker – mer gjennomstrømning, færre noder
• Sharding – parallell prosessering, kompleks koordinering
• Rollups – utførelse utenfor kjeden, oppgjør på kjeden
• Sidekjeder – uavhengige kjeder med egen konsensus

Ingen blokkjede kan skaleres uendelig. Spørsmålet er hvor flaskehalsene befinner seg og hvem som bærer kostnadene.