En film åpner. Et vidvinkelbilde viser en bysilhuett ved daggry. Deretter viser et nærmere bilde en mann i en leilighet. Det første bildet er et etableringsbilde. Det setter plasseringen og konteksten til en scene. Det forteller publikum hvor de er før de zoomer inn på handlingen. Det er et enkelt, funksjonelt bilde, men det er viktig for klarheten. Uten det kan publikum føle seg desorientert.

Etableringsbilder kommer i mange former. Et vidvinkelbilde av en bygning, et landskap eller en gate. Et luftfoto. Et kart. Et tittelkort. Et bilde av et skilt. Formen avhenger av historien og stilen. En periodefilm kan etablere en lokasjon med et sveipende kranbilde. En lavbudsjettfilm kan bruke et enkelt vidvinkelbilde. En film som ønsker å desorientere publikum, kan hoppe over etableringsbildet helt.

Det etablerte bildet handler ikke bare om geografi. Det handler om stemning. En grå, regnfull by etablerer en tone av melankoli. En lys, travel gate etablerer energi. Et mørkt, tomt hus etablerer frykt. Det etablerte bildet setter forventninger. Det forteller publikum hva slags verden de går inn i.

Noen filmskapere unngår etableringsscener. De setter publikum midt i handlingen og lar dem sette sammen stedet. Dette kan være effektivt, men det krever nøye redigering. Et etableringsscenario er et verktøy. Som alle andre verktøy bør det brukes når det tjener historien.