Kromatografi separerer blandinger. Den er avhengig av forskjeller i hvordan komponenter fordeler seg mellom en stasjonær fase og en mobil fase. Den stasjonære fasen er et fast stoff eller en væske belagt med et fast stoff. Den mobile fasen er en væske eller gass som fører blandingen gjennom den stasjonære fasen. Komponenter som samhandler sterkere med den stasjonære fasen beveger seg sakte. Komponenter som samhandler mer med den mobile fasen beveger seg raskt. Resultatet er separasjon.

Teknikken finnes i mange former. Papirkromatografi bruker papir som stasjonær fase. Tynnsjiktskromatografi bruker et tynt lag med silika eller alumina på en plate. Gasskromatografi bruker en gass som mobil fase og en væske eller et fast stoff som stasjonær fase. Væskekromatografi bruker en flytende mobil fase og en fast stasjonær fase. Høytrykksvæskekromatografi bruker høyt trykk og små partikler for bedre oppløsning. Hver form har sine bruksområder.

Kromatografi brukes i kjemi, biologi, medisin og industri. Det renser legemidler, separerer proteiner, analyserer forurensende stoffer, tester idrettsutøvere for doping og identifiserer stoffer i rettsmedisinske prøver. Det er en av de mest allsidige separasjonsteknikkene som er tilgjengelige.

Prinsippet ble utviklet av Mikhail Tsvet i 1901, da han separerte plantepigmenter på en kolonne av kalsiumkarbonat. Pigmentene separerte seg i fargede bånd, noe som ga teknikken navnet sitt: chroma betyr farge, grafein betyr å skrive.