Fotometri er måling av lysintensiteten fra himmellegemer. Det er en av de eldste teknikkene innen astronomi. Selv før teleskoper estimerte astronomer lysstyrken til stjerner med øyet. I dag bruker fotometri følsomme detektorer og filtre for å måle lys med ekstraordinær presisjon.

Teknikken er enkel i prinsippet. Rett et teleskop mot et objekt. Mål hvor mye lys som når detektoren. Sammenlign det med en standardstjerne med kjent lysstyrke. Gjenta gjennom forskjellige filtre for å få et lysstyrkespektrum på tvers av bølgelengder. Resultatet er et sett med størrelsesordener eller flukser som beskriver objektets farge og energiutgang.

Fotometri brukes til mange formål. Den sporer variable stjerner, måler lyskurvene til supernovaer, oppdager transittende eksoplaneter og overvåker lysstyrken til kvasarer. Den brukes også til å klassifisere stjerner etter fargen deres, som korrelerer med temperaturen. Sloan Digital Sky Survey og Kepler-oppdraget er eksempler på store fotometriske undersøkelser.

Moderne fotometri er automatisert. Robotiske teleskoper observerer tusenvis av objekter per natt, og programvarebaserte pipelines reduserer datamengden. Utfordringen er ikke lenger å samle inn fotoner. Det er å gi mening til flommen av data.