En strukturell tilpasning er et fysisk trekk ved en organisme som hjelper den å overleve. Den er en del av kroppen. Tykk pels, skarpe klør, lange halser og kamuflasjefarger er strukturelle tilpasninger. De er arvelige egenskaper. De er ikke atferd. De er anatomi.

Strukturelle tilpasninger utvikler seg over generasjoner. En sjiraffs lange hals lar den nå blader som andre planteetere ikke kan. En isbjørns hvite pels blander seg med snøen. En kaktus' pigger beskytter den mot planteetere og reduserer vanntap. Hver funksjon løser et problem. Hver funksjon øker kondisjonen.

Eksempler på strukturelle tilpasninger

• Kamuflasje: fargelegging som blander seg med omgivelsene.
• Mimikk: å ligne en annen art for beskyttelse.
• Skarpe klør eller tenner: for å fange byttedyr.
• Strømlinjeformet kropp: for bevegelse gjennom vann eller luft.
• Tykk pels eller spekk: for isolasjon i kaldt klima.

Strukturelle tilpasninger er et resultat av naturlig seleksjon. Organismer med gunstige egenskaper overlever og reproduserer seg. Avkommet deres arver egenskapene. Over tid blir egenskapene vanligere. Det er evolusjon. Strukturelle tilpasninger kan være subtile. Formen på en fugls nebb bestemmer hva den kan spise. Darwinfinker er et klassisk eksempel. Hver art har et nebb som er tilpasset dens næringskilde. Nebbene er strukturelle tilpasninger. De er ikke lærte. De er arvelige. Strukturelle tilpasninger og atferdstilpasninger fungerer sammen. En fugls vinger er strukturelle. Migrasjon er atferdsmessig. Vingene gjør migrasjon mulig. Atferden bruker vingene. Sammen hjelper de fuglen med å overleve. Strukturelle tilpasninger er kroppens løsninger på miljøets utfordringer. De er skrevet i genene og formet av seleksjon.