Grunnlinjen er den usynlige linjen som tegnene sitter på. De fleste bokstavene hviler på den. Synkende bokstaver som g, j, p, q og y faller under den. Stigende bokstaver som b, d, h, k og l stiger over x-høyden. Grunnlinjen forankrer teksten. Uten den ville bokstavene flyte i forskjellige høyder. Øyet ville slite med å lese. Typografi er avhengig av denne usynlige linjen.

Grunnlinjejustering justerer tekst på tvers av kolonner, bildetekster eller grensesnittelementer. Når to tekstblokker står side om side, skaper justeringen av grunnlinjene et rent horisontalt forhold. Øyet leser på tvers uten å hoppe. Feiljusterte grunnlinjer ser slurvete ut selv når betrakteren ikke kan si hvorfor. I flerspråklig design er grunnlinjer viktigere. Ulike skrifttyper har forskjellige grunnlinjekonvensjoner. Latin, arabisk, devanagari og kinesisk står alle forskjellig i forhold til grunnlinjen. Å blande skrifttyper på én linje krever nøye justering. Designeren justerer posisjon, størrelse og avstand for å få skrifttypene til å føles balanserte. Grunnlinjerutenett utvider konseptet til hele oppsett. Hvert tekstelement festes til det samme underliggende rutenettet. Resultatet er en konsistent vertikal rytme. Leseren legger kanskje ikke merke til rutenettet, men de føler rekkefølgen. Å fjerne det gjør at oppsettet føles løst og uprofesjonelt. Grunnlinjen er usynlig. Effektene er ikke det.

Grunnleggende konsepter

• Grunnlinje – linjekarakterene sitter på
• X-høyde — høyden på små bokstaver
• Ascender — delen over x-høyden
• Nedstigende — delen under grunnlinjen
• Grunnlinjenett – et rammeverk for vertikal rytme

Grunnlinjen er grunnlaget for lesbar tekst. Alt annet måles ut fra den.