Historier beveger seg mot en slutt som avgjør den sentrale konflikten. Løsning er den avsluttende fasen av handlingen. Løse tråder knyttes, spørsmål besvares, og karakterene når en ny likevektstilstand – eller i det minste et stoppested som føles fortjent. I tradisjonell dramatisk struktur følger løsningen klimaks og avsluttende handling.

Ikke alle løsninger er ryddige eller lykkelige. Noen historier ender i tvetydighet, tragedie eller åpne spørsmål. Det som betyr noe er at den narrative energien som drev midten av verket har blitt tatt opp. Leserne kan føle tilfredshet, overraskelse eller bevisst uro, avhengig av forfatterens design.

I lengre verk kan oppløsningen oppta en betydelig avsluttende del; i noveller kan den bare være et avsnitt. Uansett er det punktet hvor leseren kan se tilbake og se helhetens form. En svak oppløsning gir inntrykk av at historien rett og slett har stoppet; en sterk en får de foregående hendelsene til å føles målrettede og fullstendige.