Plastflasker, nylontau, DNA og cellulose. Dette er polymerer, store molekyler laget av repeterende strukturelle enheter kalt monomerer. Ordet kommer fra det greske polys som betyr mange og meros som betyr del. Polymerer kan være naturlige, som proteiner og gummi, eller syntetiske, som polyetylen og polystyren. De er overalt i det moderne liv.

Polymerer dannes gjennom polymerisasjon. Addisjonspolymerisasjon forbinder monomerer med dobbeltbindinger, som eten, uten å frigjøre noen biprodukter. Kondensasjonspolymerisasjon forbinder monomerer med funksjonelle grupper, som aminosyrer eller disyrer og dioler, og frigjør et lite molekyl som vann. Polymerisasjonsgraden bestemmer kjedelengden og egenskapene. Lengre kjeder lager sterkere, mer viskøse materialer.

Polymeregenskapene avhenger av monomeren, kjedelengden, forgreningen og de intermolekylære kreftene. Polyetylen er fleksibelt og seigt. Polypropylen er stivere. Polystyren er stivt og gjennomsiktig. Nylon er sterkt og elastisk. Teflon er kjemisk inert og kleber ikke. Ved å kopolymerisere forskjellige monomerer kan kjemikere lage materialer med skreddersydde egenskaper. Blokk-kopolymerer kan for eksempel selvassemblere til nanostrukturer.

Polymerer brukes i emballasje, tekstiler, konstruksjon, medisin og elektronikk. De er lette, slitesterke og billige. De er også en kilde til forurensning, fordi mange ikke brytes ned biologisk. Resirkulering og biologisk nedbrytbare polymerer er voksende felt. Polymeren er et allsidig materiale, og historien om den skrives fortsatt.