I et hydrogenkloridmolekyl trekker kloratomet de delte elektronene nærmere seg. Bindingen er polar, med en delvis negativ ladning på klor og en delvis positiv ladning på hydrogen. Et atoms tendens til å tiltrekke elektroner i en binding kalles elektronegativitet. Det er en relativ egenskap, ikke en absolutt. Fluor er det mest elektronegative elementet, med en verdi på 3,98 på Paulings skala. Cesium er et av de minste, med en verdi på 0,79.

Elektronegativitet øker over en periode og avtar nedover en gruppe. Det er fordi atomradiusen avtar over en periode, slik at kjernen holder elektronene tettere. Nedover en gruppe øker radiusen, og de ytre elektronene er lenger fra kjernen, slik at de holdes mindre tett. Edelgassene utelukkes vanligvis fordi de ikke danner bindinger lett.

Forskjellen i elektronegativitet mellom to atomer bestemmer bindingstypen. En forskjell større enn omtrent 1,7 betyr vanligvis en ionisk binding. En forskjell mellom 0,4 og 1,7 betyr en polar kovalent binding. En forskjell mindre enn 0,4 betyr en upolar kovalent binding. Disse tersklene er omtrentlige, men de er nyttige for å forutsi bindingskarakter.

Elektronegativitet påvirker molekylære egenskaper. Polare molekyler løses opp i polare løsningsmidler. Upolare molekyler løses opp i upolare løsningsmidler. Hydrogenbindinger dannes mellom hydrogen og sterkt elektronegative atomer som oksygen, nitrogen og fluor. Disse interaksjonene former proteiner, DNA og vann, og gjør liv mulig.