Nebularhypotesen forklarer hvordan solsystemet ble dannet av en roterende sky av gass og støv. Den ble foreslått på 1700-tallet av Immanuel Kant og Pierre-Simon Laplace, og den har blitt raffinert siden den gang. Grunnideen har overlevd fordi den forklarer så mye: hvorfor planetene går i bane rundt solen i samme retning, hvorfor banene deres ligger omtrent i samme plan, og hvorfor solen og planetene har lignende sammensetninger.

Historien går slik. En gigantisk molekylær sky kollapset under sin egen tyngdekraft, muligens utløst av en supernova i nærheten. Da den kollapset, snurret den raskere og flatet ut til en skive. Sentrum ble tett og varmt, noe som til slutt antente kjernefusjon og ble til solen. I skiven klistret støvkorn seg sammen og dannet småstein, deretter steiner og deretter planetesimaler. Noen planetesimaler vokste seg store nok til å bli planeter. Andre ble værende som asteroider og kometer.

Hypotesen har blitt testet av observasjoner av andre stjerner. Astronomer har funnet protoplanetariske skiver rundt unge stjerner, noen med hull der planeter dannes. Kepler- og ALMA-observatoriene har gitt direkte bevis. Modellen er ikke perfekt. Den sliter med å forklare hvordan kjempeplaneter ble dannet så raskt, og hvordan solsystemets arkitektur utviklet seg. Men den er fortsatt grunnlaget for planetvitenskapen.