En innmatingstariff betaler produsenter av fornybar energi en fast pris for strømmen de mater inn i nettet. Prisen er vanligvis over markedsprisen for å gjøre prosjekter levedyktige. Betalingen er garantert over en lang periode, ofte 15 til 25 år. Det er en policy som er utformet for å tiltrekke seg investeringer ved å redusere risiko.

Tyskland var pioner innen moderne innmatingstariffer i 2000. Politikken utløste en boom innen sol- og vindkraft. Lignende programmer fulgte i Spania, Italia og dusinvis av andre land. Innmatingstariffer presset ned kostnadene for solcellepaneler raskere enn nesten noen hadde forutsett. De var dyre i de første årene og er nå i stor grad faset ut i modne markeder.

Kritikere sier at innmatingstariffer kan betale produsenter for mye og belaste skattebetalerne. Tilhengere hevder at de gir den sikkerheten investorene trenger. Auksjonssystemer har erstattet dem mange steder, slik at myndighetene kan sette et kapasitetsmål og kjøpe de billigste budene. Begge tilnærmingene kan fungere. Valget avhenger av markedets modenhet og politiske mål.

Viktige funksjoner

• Garantert pris for fornybar kraft
• Langtidskontrakt
• Prioritert tilgang til nettnettet
• Kostnaden overføres til skattebetalerne
• Ofte erstattet av auksjoner