En løsning er en homogen blanding av et løst stoff oppløst i et løsemiddel. De løste partiklene er jevnt fordelt i hele løsemiddelet. Blandingen er ensartet, noe som betyr at alle prøver har samme sammensetning. Saltvann, luft og messing er alle løsninger. Det løste stoffet kan være et fast stoff, en væske eller en gass. Løsemiddelet er vanligvis en væske, men det kan også være en gass eller et fast stoff. Ordet løsning kommer fra det latinske *solvere*, som betyr å løsne eller oppløse.

Løsninger dannes når det oppløste stoffet og løsningsmidlet samhandler gunstig. De oppløste partiklene skilles fra hverandre og omgis av løsningsmiddelmolekyler. Denne prosessen kalles solvatisering. Den drives av entropi og entalpi. Hvis samspillet mellom det oppløste stoffet og løsningsmidlet er sterkere enn samspillet mellom de oppløste partiklene og mellom løsningsmiddelpartiklene, dannes løsningen. Hvis ikke, løses ikke det oppløste stoffet opp.

Løsninger har egenskaper som avhenger av det oppløste stoffet og løsningsmidlet. Kolligative egenskaper, som kokepunktsheving og frysepunktsenkning, avhenger av antall oppløste partikler. Elektrolyttløsninger leder strøm. pH-verdien til en løsning avhenger av det oppløste stoffet. Konsentrasjonen av en løsning uttrykkes i molaritet, molalitet eller masseprosent.

Løsninger finnes overalt. Blod er en løsning. Sjøvann er en løsning. Legeringer er faste løsninger. Bensin er en blanding av hydrokarboner. Å forstå løsninger er viktig innen kjemi, biologi og industri.