Nitrogenfiksering er omdannelsen av atmosfærisk nitrogengass til forbindelser planter kan bruke. Det skjer på to hovedmåter: industrielt, gjennom Haber-Bosch-prosessen, og biologisk, gjennom bakterier som bærer enzymet nitrogenase.

Biologisk fiksering er den eldre metoden. Rhizobia-bakterier lever i knuter på belgfruktrøtter, og mottar sukker fra planten i bytte mot ammoniakk. Frittlevende jordbakterier som Azotobacter og cyanobakterier i oversvømte rismarker fikserer også nitrogen. Noen ikke-belgfruktplanter, som or og visse tropiske gress, er også vertskap for assosiative eller symbiotiske fikseringsmidler.

Hvorfor det er viktig på en gård

• Belgvekstvekster forsyner følgende kornsorter med nitrogen
• Grønngjødsel som vikke og kløver binder nitrogen på plass
• Fiksering reduserer avhengigheten av syntetisk gjødsel
• Den bygger også opp organisk materiale i jorden over tid

Fiksering er ikke ubegrenset. Den avtar når nitrogennivået i jorden allerede er høyt, fordi bakteriene får mindre sukker fra planten. Tørke, lavt fosforinnhold og sur jord reduserer det. Å håndtere disse forholdene er en del av å få partnerskapet til å fungere.