Et sporingsbilde beveger kameraet langs motivet. Kameraet følger motivet mens de går, løper eller kjører. Kameraet kan være på en tralle, et Steadicam, et kjøretøy eller en håndholdt rigg. Sporingsbildet skaper en følelse av bevegelse og fordypning. Publikum beveger seg med karakteren. De bare ser på. De er der.

Sporingsbilder finnes i flere former. Et dolly-bilde beveger kameraet på en bane, jevnt og kontrollert. Et Steadicam-bilde beveger kameraet på en stabiliserende rigg, flytende og fritt. Et håndholdt sporingsbilde beveger seg med operatøren, ustødig og umiddelbart. Et kjøretøysporingsbilde bruker en bil eller en motorsykkel til å følge motivet. Hver form har sin egen effekt. Dolly-bildet er presist og filmatisk. Steadicam-bildet er altoppslukende og grasiøst. Det håndholdte bildet er presserende og rått. Valget avhenger av scenen og stemningen.

Sporingsbilder brukes ofte til å bygge spenning. Et langt sporingsbilde gjennom en overfylt gang skaper en følelse av forventning. Et sporingsbilde gjennom en slagmark skaper en følelse av kaos. Et sporingsbilde som følger en karakter gjennom en fest skaper en følelse av fordypning. Sporingsbildet kan være et utstillingsstykke. Copacabana-bildet i Goodfellas, åpningsbildet i Touch of Evil og skyttergravsløpet i 1917 er kjente eksempler. Sporingsbildet er ikke bare en kamerabevegelse. Det er en måte å oppleve filmen på.