Agroøkologi er anvendelsen av økologiske prinsipper i utforming og forvaltning av landbrukssystemer. Den behandler gårder som økosystemer, med vekt på biologisk mangfold, næringsomløp, jordhelse, naturlig skadedyrregulering og motstandskraft snarere enn avhengighet av eksterne kjemiske tilførselsfaktorer. Begrepet ble først brukt på 1920-tallet av den russiske agronomen Basil Bensin og fikk fremtredende plass på 1970- og 1980-tallet gjennom arbeidet til forskere som Miguel Altieri og Stephen Gliessman, som koblet økologisk teori til tradisjonell landbrukskunnskap. Agroøkologi trekker på praksiser som samdyrking, vekstskifte, dekkdyrking, agroforestry, integrert skadedyrbekjempelse og kompostering. Utover agronomi har det blitt en sosial og politisk bevegelse som forfekter matsuverenitet, bondeledet forskning og rettferdige matsystemer, spesielt i Latin-Amerika gjennom organisasjoner som La Vía Campesina. I 2014 arrangerte FAO internasjonale symposier som anerkjente agroøkologi som en vei til bærekraftig matproduksjon. Forkjemperne nevner forbedret karbon i jord, reduserte innsatskostnader og klimarobusthet; Kritikere bemerker potensielle avveininger i avkastning og utfordringen med å skalere arbeidsintensive metoder til industrielle volumer.