Harmoni er den samtidige lyden av forskjellige tonehøyder og måten disse kombinasjonene beveger seg fra den ene til den andre. I vestlig musikk er det mest kjente harmoniske språket bygget på treklanger og septimakkorder som skaper mønstre av spenning og oppløsning.

En melodi kan stå alene, men harmoni gir den kontekst og emosjonell retning. Akkordprogresjoner styrer lytterens forventninger. Komponister og låtskrivere velger harmonier for å støtte, fargelegge eller noen ganger bevisst motsi den melodiske linjen.

Ulike stiler behandler harmonilære forskjellig. Klassisk, vanlig harmonilære følger relativt strenge regler for stemmeføring. Jazz utvider paletten med utvidede og altererte akkorder. Noen tradisjoner fra det tjuende århundre og ikke-vestlige tradisjoner bruker helt andre organiseringsprinsipper. Å studere harmonilære trener øret til å høre sammenhenger som ligger under overflaten av musikken.

Selv enkle sanger får dybde når harmonien beveger seg med intensjon.