Allegro er en tempomarkering som betyr rask og livlig. Det kommer fra italiensk for munter. I praksis dekker det et spekter av hastigheter, omtrent 120 til 168 slag per minutt. Det er ikke så raskt som presto. Det er raskere enn andante. Det er tempoet i en rask gange, en livlig samtale, en glad dans.

Komponister bruker allegro til åpningssatser, finaler og alt som trenger energi. Mozarts Eine kleine Nachtmusik åpner med en allegro. Beethovens femte symfoni åpner med en allegro con brio, raskt og kraftfullt. Den nøyaktige hastigheten er opp til dirigenten. En metronommarkering kan gis, men tegnet er like viktig som nummeret.

Tempomarkeringer rundt allegro

• Largo: veldig langsom, bred.
• Adagio: langsom, avslappet.
• Andante: gangtempo.
• Moderat: moderat.
• Allegro: rask, livlig.
• Presto: veldig raskt.
• Prestissimo: så raskt som mulig.

Allegro er ikke bare raskt. Det er muntert. Stemningen betyr noe. Et raskt stykke kan være aggressivt, som en marsj. Allegro er lyst, optimistisk og energisk. Det er gledens tempo. Det er derfor det er så vanlig. Komponister ønsker å starte med energi. De ønsker å avslutte med spenning. Allegro gjør begge deler. Det er standard raskt tempo. Når en komponist skriver allegro, vet utøveren å leke med ånd. Ikke stresset. Ikke hektisk. Bare livlig. Det italienske begrepet fanger opp noe engelsk ikke kan. Raskt er en hastighet. Allegro er en følelse. Det er derfor de italienske begrepene vedvarer. De beskriver musikken, ikke bare metronomen.