Jordaksen vingler som en snurretopp som sakker farten. Denne vinglingen kalles presesjon, og det tar omtrent 26 000 år å fullføre én syklus. Det skjer fordi solen og månen trekker i jordens ekvatoriale bule og prøver å rette ut helningen. Jorden gjør motstand, og aksen tegner sakte en sirkel på himmelen.

Konsekvensene er synlige over lange tidsperioder. Den nordlige himmelpolen peker for tiden nær Polaris, Nordstjernen. Om 12 000 år vil den peke nær Vega. Jevndøgnene, der solen krysser himmelekvator, driver vestover langs ekliptikken. Denne driften er grunnen til at stjernetegnene ikke lenger stemmer overens med stjernebildene de ble oppkalt etter.

Presesjon påvirker også klimaet. Den endrede retningen til jordaksen endrer fordelingen av sollys gjennom årstidene. Dette er en av Milankovitch-syklusene som fremskynder istidene. Effekten er liten i et gitt år, men over tusenvis av år kan den endre tidspunktet og intensiteten til årstidene nok til å utløse isbrefremrykninger.

Antikkens astronomer la merke til presesjon. Hipparchus sammenlignet stjerneposisjoner fra sin tid med de som ble registrert av babylonske astronomer og fant et skifte. Han estimerte hastigheten med overraskende nøyaktighet, med tanke på at han ikke hadde noe teleskop.