Langt utenfor Kuiperbeltet, ytterst i solsystemet, ligger Oortskyen. Det er et sfærisk skall av isete legemer som strekker seg fra omtrent 2000 til 100 000 astronomiske enheter fra solen. Den har aldri blitt observert direkte. Dens eksistens er utledet fra banene til langperiodiske kometer, som kommer fra alle retninger i stedet for å gruppere seg nær ekliptikken.

Den nederlandske astronomen Jan Oort foreslo skyen i 1950 for å forklare hvorfor langperiodiske kometer dukker opp fra tilfeldige retninger. Skyen antas å inneholde milliarder eller billioner av isete objekter, som er igjen fra dannelsen av solsystemet. De ble dannet nærmere solen, men ble slynget utover av gravitasjonsinteraksjoner med kjempeplanetene.

Oortskyen er ikke stabil. Stjerner som passerer og Melkeveiens tyngdekraft dytter objekter ut av banene sine, og sender noen innover mot solen. Disse blir de langperiodiske kometene vi ser. Andre kastes ut av solsystemet helt og blir til objekter som driver gjennom det interstellare rommet.

Ingen romfartøy har besøkt Oortskyen. På den avstanden ville selv en rask sonde ta århundrer å ankomme. Den er fortsatt en av solsystemets siste uutforskede grenser.