Masse bøyer lys. Det er en prediksjon i Einsteins generelle relativitetsteori, og den har blitt bekreftet mange ganger. Når et massivt objekt, som en galakse eller galaksehop, befinner seg mellom en fjern kilde og en observatør, bøyer tyngdekraften lyset fra kilden. Resultatet er et forstørret, forvrengt eller multippelt bilde av kilden. Det er gravitasjonslinsing.

Det finnes tre typer. Sterk linsing produserer tydelige buer, ringer og flere bilder. Det skjer når justeringen er nesten perfekt og massen er stor. Svak linsing produserer subtile forvrengninger i formene til bakgrunnsgalakser. Det brukes til å kartlegge mørk materie. Mikrolinsing produserer en kort lysstyrke av en stjerne når et kompakt objekt passerer foran den. Det brukes til å finne eksoplaneter og sorte hull.

Linsering er et verktøy, ikke bare en kuriositet. Det lar astronomer se galakser som ellers ville vært for svake. Det kartlegger fordelingen av mørk materie. Det måler Hubble-konstanten. Det tester til og med generell relativitetsteori under ekstreme forhold.

Den første linsekvasaren ble oppdaget i 1979. Siden den gang har tusenvis av linser blitt funnet. James Webb-romteleskopet finner flere, inkludert noen av de tidligste galaksene i universet.