Astrometri er den eldste grenen av astronomi. Den måler posisjonene og bevegelsene til himmellegemer med ekstraordinær presisjon. Før teleskoper fantes, fulgte astronomene planetene med øyet og registrerte posisjonene deres mot stjernene. Dette arbeidet avslørte at planeter går i bane rundt solen, ikke jorden.

Moderne astrometri bruker teleskoper, kameraer og datamaskiner for å måle posisjoner med millibuesekundsnøyaktighet. Den europeiske romfartsorganisasjonens Gaia-oppdrag har katalogisert posisjonene, avstandene og bevegelsene til nesten to milliarder stjerner. Dataene har forandret vår forståelse av Melkeveiens struktur og historie.

Astrometri finner også planeter. En stjerne med en planet i bane vingler litt når planeten trekker i den. Denne vinglingen viser seg som et periodisk skifte i stjernens posisjon på himmelen. Denne metoden, kalt astrometrisk deteksjon, utfyller transitt- og radialhastighetsteknikkene. Den fungerer best for massive planeter i vide baner.

Feltet sporer også asteroider, kometer og romfartøy. Presise posisjoner hindrer oss i å miste oversikten over objekter og hjelper oss med å forutsi nærme observasjoner. Uten astrometri ville vi navigert i solsystemet i blinde.