Integrert skadedyrbekjempelse, vanligvis forkortet til IPM, er et beslutningsrammeverk snarere enn et enkelt produkt. Tanken er å kombinere flere verktøy, og å bare sprøyte når antallet rettferdiggjør det.

IPM vokste ut av frustrasjon over plantevernmiddelbruken på 1950- og 1960-tallet. Insekter utviklet resistens, sekundære skadedyr kom inn etter at nyttige organismer var utryddet, og kostnadene fortsatte å stige. Entomologer ved universiteter i California og andre steder protesterte med et system bygget på overvåking og terskler. FAO adopterte senere IPM som policy, spesielt for bomull og ris i Asia.

Det grunnleggende verktøysettet

• Speiding og feller for å telle skadedyr før handling
• Kulturelle kontroller: vekstskifte, resistente varianter, sanitærforhold
• Biologiske bekjempelsesmidler: rovdyr, parasitoider, patogener
• Kjemisk kontroll som siste utvei, valgt for lav effekt

Hvis det gjøres bra, reduserer IPM sprøyteutgiftene og holder naturlige fiender ute i åkeren. Hvis det gjøres dårlig, blir det en merkelapp uten overvåking. Forskjellen er om noen faktisk går langs radene med en notatbok.