Biologisk kontroll, eller biokontroll, er bruken av levende organismer – rovdyr, parasitoider, patogener eller konkurrenter – for å undertrykke skadedyrpopulasjoner i jordbruk og skogbruk. Tilnærmingen stammer fra det gamle Kina, hvor maur ble brukt til å beskytte sitrustrær, og ble formalisert på slutten av 1800-tallet med den vellykkede introduksjonen av vedaliabillen for å kontrollere bomullskjell i sitruslunder i California i 1888. Biokontrollstrategier inkluderer klassisk (import og etablering av naturlige fiender), augmentativ (periodisk frigjøring av oppdrettede agenser) og bevaring (forvaltning av habitat for å støtte eksisterende nyttige organismer). Vanlige agenser inkluderer marihøner, blonder, parasittiske veps, rovmidd, Bacillus thuringiensis og entomopatogene nematoder. Fordeler inkluderer redusert kjemikaliebruk, målspesifisitet og miljøsikkerhet; risikoer inkluderer ikke-målrettede effekter, uforutsigbar etablering og behovet for nøye regulatorisk screening. Moderne biokontroll er en hjørnestein i integrert skadedyrbekjempelse og støttes i økende grad av kommersielle insektarier og presisjonsfrigjøringsteknologier.