Politiet kan ikke arrestere folk etter eget forgodtbefinnende. En arrestasjon er beslagleggelse av en person basert på sannsynlig grunn til å tro at de har begått en forbrytelse, og varetektsfengsling slik at de kan svare på siktelser.

En pågripelse kan skje med en arrestordre utstedt av en dommer, eller i mange situasjoner uten en arrestordre når betjentene personlig utvikler sannsynlig grunn. Den pågrepne personen må informeres om visse rettigheter i jurisdiksjoner som krever det, og må fremstilles for en domstol innen en begrenset tid. Makt som brukes til å gjennomføre en pågripelse må forbli rimelig.

En arrestasjon starter den formelle straffeprosessen, men beviser ikke i seg selv skyld. Ulovlige arrestasjoner kan føre til bevisundertrykkelse eller sivile krav. Skillet mellom en kort etterforskningsstans og en fullstendig arrestasjon avhenger av graden av tvangsbruk og politibetjentens intensjon.

• Å ta en person i varetekt med sannsynlig grunn
• Kan være med eller uten ransakelsesordre
• Utløser krav om rettsmøte
• Beviser ikke skyld i seg selv