Mellom den tynne jordskorpen og den metalliske kjernen ligger den tykke steinmantelen. Den strekker seg fra bunnen av jordskorpen til en dybde på omtrent 2900 km og utgjør omtrent to tredjedeler av jordens masse. Selv om den er solid, konvekterer mantelen sakte over geologisk tid.

Sammensetningen domineres av silikatmineraler rike på magnesium og jern. Trykk og temperatur øker med dybden, noe som produserer faseoverganger som fremstår som seismiske diskontinuiteter. Den øvre mantelen omfatter den stive litosfæriske mantelen og den duktile astenosfæren; den nedre mantelen er tettere og flyter tregere.

Mantelkonveksjon driver platetektonikk og leverer varme fra det dype indre til overflaten. Søyler som stiger opp fra den dype mantelen antas å gi næring til hotspot-vulkaner. Nesten hele mantelen er fortsatt utilgjengelig for direkte prøvetaking, bortsett fra gjennom sjeldne xenolitter og tolkning av seismiske bølger.

• Tykt steinlag mellom jordskorpen og kjernen
• Solid, men konveksjonerer over lange tidsrammer
• Kilde til basaltisk magma
• Driver platetektonisk bevegelse