En konsensusalgoritme er regelboken som lar noder bli enige. Proof-of-work, proof-of-stake, delegert proof-of-stake og praktisk bysantinsk feiltoleranse er de vanlige. Hver av dem gjør forskjellige avveininger mellom hastighet, sikkerhet og energiforbruk. Proof-of-work er kamptestet og dyrt å angripe. Det er også tregt og bruker enormt mye strøm. Proof-of-stake er raskere og energieffektivt, men kritikere hevder at det favoriserer store innehavere og ikke har blitt testet like lenge.

Valg av algoritme former alt ved en kjede. Gjennomstrømning, sluttid, maskinvarekrav og desentralisering avhenger av dette. En kjede som bruker delegert proof-of-stake kan behandle tusenvis av transaksjoner per sekund, men konsentrerer kraften hos et lite antall validatorer. En proof-of-work-kjede distribuerer miningkraften mer bredt, men kan ikke skalere til den hastigheten. Det finnes ingen gratis lunsj. Skalerbarhet, sikkerhet og desentralisering trekker mot hverandre. Konsensusalgoritmen er der disse spenningene løses.

Vanlige algoritmer sammenlignet

• Arbeidsbevis – sikkert, tregt, energikrevende
• Bevis på innsats – effektiv, raskere finalitet, plutokratiske tendenser
• Delegert bevis på innsats – høy gjennomstrømning, færre validatorer
• PBFT — rask finalitet, passer til tillatelsesnettverk

Nyere kjeder eksperimenterer med hybrider. Søket etter en bedre balanse pågår fortsatt.