Ett bilde forsvinner mens et annet forsvinner. Et øyeblikk er begge synlige. Det er en oppløsning, en gradvis overgang mellom to bilder. Det er mykere enn et kutt, som er brått. Oppløsningen antyder et tidsforløp, et stedsskifte eller en forbindelse mellom to scener. Det er en av de eldste overgangene i film, og den er fortsatt i bruk i dag.

Oppløsningen har mange bruksområder. Den kan komprimere tiden, vise en karakter som eldes eller en årstid som skifter. Den kan koble sammen to relaterte scener, noe som antyder en tematisk forbindelse. Den kan myke opp et hopp i lokasjon. Den kan skape en drømmende, lyrisk effekt. Den kan signalisere et tilbakeblikk eller en fantasi. Effekten avhenger av konteksten og varigheten av oppløsningen. En langsom oppløsning føles sløv. En rask oppløsning føles presserende.

Dissolve var vanligere i klassisk Hollywood enn det er i dag. Moderne filmer har en tendens til å favorisere klipp, som er raskere og mindre påtrengende. Men dissolve er fortsatt et nyttig verktøy. Det brukes i montasjer, i overganger mellom akter og i øyeblikk med emosjonell transisjon. Når det brukes godt, er det usynlig. Når det brukes dårlig, er det klumpete. Redaktørens vurdering avgjør hvilken.